![[HTML 4.0-validert]](/bilder/vh40.gif){kind=small}
19990407Da de første menneskene kom til Storvassjø, bygde de en flåte og seilte over; de fant at stedet de kom til var et så bra sted som noe å slå seg ned. Det som startet som en landsby med noen få sauebønder er i dag en liten handelsby på et par hundre innbyggere - således den største bosetningen på Vassmyrfjell. Nedre Høyvassmyr er det naturlige knutepunktet mellom verden og resten av vassmyrfjellingene. Her kan man få kjøpt, eller helst byttet til seg, alt hva en enkel bondetamps hjerte forsmår.
En tapper sjel fra Nedre Høyvassmyr ville gjerne bosette seg langt fra folk, så han slo seg ned langt oppe i fjellene. Et par år senere kom han tilbake med gullmalm han hadde gravd ut, og nå begynte folk å flytte opp dit. Gruven har forlengst blitt nedlagt, men de noe over førti øvremyringene blir boende fordi Øvre Høyvassmyr har noe som ingen andre steder i Vassmyrfjellet har, nemlig ei heks. Saue- og geitedrift, samt skogbruk, er de viktigste næringsveiene.
Stedet ligger i den forblåste enden av Ryxiocarlans pass. Grunnleggeren, som ante penger å tjene i å opprette fergeforbindelse med hovedkontor på sydsiden, oppkalte stedet etter hunden sin, et gammelt, senilt dyr av uviss avstamning. Det blåser aldri noe svakere enn stiv kuling her, noe som forklarer hvorfor det kun er nokså nylig at stedet har blitt bosatt. Ingen vekster greier å klore seg fast så lenge av gangen, så de hardføre sjelene som befinner seg her er enten på vei gjennom eller livnærer seg av disse - kjentmenn, tolker, bærere, handelsmenn og tyver, blant andre. Av fastboende finnes det drøyt tjue.
Den eneste landsbyen i Vassmyrfjell som fremdeles livnærer seg primært ved jordbruk. Særlig dyrkes frukt, spesielt epler. Til tross for at det er vanskelig å komme dit, bor det i overkant av femti mennesker der, for jorda er god. Landsbyen er kjent for sine eplerelaterte produkter, som for eksempel tørkede epleskiver (en slager til reiseproviant) og eplebrennevin.
Denne patetiske lille landsbyen ble grunnlagt av familien Hutt, som skulle til Epletre, men ikke gadd å gå så langt. Folk bor der fremdeles av to grunner. For det første lages det der en type brennevin basert på krekling, og nøye destillert etter en hemmelig oppskrift. Resultatet, Tarans Vann, er i stand til å slå en middelstor hest i bakken og er kjent i ganske vid omkrets, også utenfor Vassmyrfjell. Den andre grunnen er at gjeterne fra Øvre Høyvassmyr og Epletre bruker landsbyen som base når husdyra skal ut på sommerbeite på Tarans Slette. Alt i alt er det livsgrunnlag for i overkant av et dusin mennesker.
Denne lille klyngen av trehytter er allment akseptert som det største hølet i mils omkrets. Folk bor her fordi noen må grave ut torven de bruker til brensel i Nedre Høyvassmyr, og dette er det beste stedet. I og med at landsbyen ligger like inntil Høyvassmyra er bakken alltid gjørmete der, noe som har gjort at det dusinet mennesker som bor der forlengst har gitt opp å holde seg rene mer enn en halvtime av gangen. Selv om den viktigste næringsveien er salg av torv, drives det også litt jakt og hogst til eget bruk.
Dette er myra som de første vassmyrfjellingene ga den første landsbyen sin navn etter. Det er ei enorm myr, større enn Vassmyra, som Vassmyrfjell først ble oppkalt etter. Da myra ble oppdaget, fikk den det navnet den fikk for det første fordi den var langt mer imponerende enn Vassmyra, og for det andre fordi de første vassmyrfjellingene ikke var særlig kreative. Det er et par trygge veier over myra, men de er ikke trygge så lenge av gangen.
Dette er den eneste vannmassen av noen anstendig størrelse i området. Den får tilsig fra en hel mengde fjellbekker, samt grunnvann, og Vasselva har sitt utspring her. Den er ganske dyp; mot midten når den en dybde på omtrent femti meter. Vannet er drikkbart, men smaker ikke spesielt godt, noe Høyvassmyra må ta skylden for.
Denne elva er ikke oppkalt etter Storvassjø, Høyvassmyra eller Vassmyrfjellet, slik en kanskje skulle tro. Elva er ganske bred, men så grunn at det går an å vasse over den hele veien mellom Storvassjø og Vassfjellfossen, bortsett fra der du blir forhindret enten av fjellene på den ene siden og myra på den andre. Omtrent ved Epletre deler elva seg en bit før den samles igjen, og på øya i midten sies det å ha bodd en mektig trollmann. Der slutter også likheten mellom historiene som går; nye versjoner av historien dukker opp nesten daglig.
Dette er en stor og åpen slette som er et ideelt sommerbeite for husdyra. Det verserer minst et dusin historier om hvem eller hva Taran var. Noen sier Taran var en by som lå på sletten. Andre sier det ble holdt et stort slag på sletten, der krigsherren Taran kjempet tappert, men til sist måtte gi tapt for en enorm overmakt. Andre igjen sier at Taran var navnet på den første vassmyrfjellingen, og at han bosatte seg omtrent der Huttsmark ligger nå (denne siste historien er særlig populær blant huttinger; noen påstår tilogmed at de vet hvor han ble gravlagt).
Passet har det til felles med Tarans Slette at ingen vet hvem eller hva Ryxiocarlan var - men i og med at navnet er såpass eksotisk, verserer det hundrevis av forskjellige historier. Noen sier Ryxiocarlan var en demon som hogget ut passet med sverdet sitt, andre mener det var en stor og fager by som nå ligger på bunnen av Storvassjøen (få innfødte tror på den historien, men de tilreisende sluker den rått). En populær historie sier at Ryxiocarlan var trollmannen som bodde på øya i Vasselva, og at passet ble til som resultat av et feilberegnet galder som også ble hans død. Variasjonene er bortimot uendelige. Uansett historiene er dette den eneste trygge veien inn og ut av Høyvassmyrplatået, og i alle tilfeller den eneste der det går an å få med seg kjøretøy. Den fremherskende vindretningen går på langs av passet, så det blåser alltid svært sterk vind der. Det pussige med passet er at det er bortimot snorrett, noe som er unormalt for et fjellpass. Forklaringene på dette er like mange som det finnes nysgjerrige mennesker på Vassmyrfjell.
Dette er riket som Vassmyrfjell teknisk sett tilhører. I realiteten er nok vassmyrfjellingene mer selvstendige, selv om de anerkjenner Nad-kongens overhøyhet. Nadriket har en svært formidabel hær, særlig marinen, og ingen kan huske sist hæren tapte et slag. Riket er i det hele tatt et av de mektigste landene på kontinentet.
Vik er hovedstaden i Nad, og her sitter blant annet kongen. Det er en stor by med godt over ti tusen innbyggere.
Vassos er godt kjent på Vassmyrfjell fordi den ligger ved utløpet av Vasselva. Å padle eller ro fra nedsida av Vassfjellfossen til Vassos er en populær utflukt på sommerdager da man ikke har så mye å gjøre.
Dette er den første større byen man kommer til når man drar ned fra fjellet. Den ligger omtrent fem dagsreiser fra Gale Hund. Nordkaupang er en innlandsby og hr således ikke så mye å tilby når det gjelder fisk og fiskeprodukter, men man kan alltid finne gode metallarbeider der. Hvis man er rik, har man kanskje råd til en ringbrynje også.
Nadrikets viktigste handelspartner. Mange zingalensere snakker godt nadisk, og det er ikke ukjent for nadinger å lære seg zingalensisk heller. Dette er landet som er kjent for å være varmt og frodig og flyte over av melk og honning og vakre kvinner. Forholdene har alltid vært fredelige mellom Nad og Zingalle.
Dette regnes som byenes mor. Kalidzar har over en halv million innbyggere. Enda Kalidzar og Nadriket ligger like inntil hverandre, forekommer handel bare sporadisk. Det er lenge siden det forekom krigshandlinger mellom statene, men det kommer vel for det meste av terrorbalansen mellom de to.
Selve Kalidzar by kan ikke sies å ha en egen kultur lenger. Til det er det altfor mange innflyttere. Snu deg mot ett hjørne, og du ser en nadisk fiskehandel; snu deg mot et annet hjørne, og du ser en slangetemmer fra Quectepec. Alle fremmede er like velkomne, men lommetyver er dessverre en pest og en plage her. De fire andre kalidzarske byene, som heller ikke er små, er mindre kjent, og ønsker ikke like ofte fremmede velkommen. Reisende styrer gjerne unna disse.
Det kaldeste, tørreste området på hele kontinentet. Menneskene som lever her må nødvendigvis bli ganske sære, og det er de til overmål. Språket deres, som få utenforstående har lært seg, består nesten bare av konsonanter. Men farlig er det å gjøre narr av dem, for de er nesten alle sammen utstyrt med noen lange spyd som de er noen jævler til å kaste over lange avstander. Ikke det at vassmyrfjellingene er så bekymret for dem, for den eneste xntingen som noensinne har vært på Vassmyrfjell er Lx'nt, smeden i Øvre Høyvassmyr. Svært få av dem beveger seg utenfor landets grenser uten en meget god grunn.
Dette landet ligger på den andre siden av Kalidzar, og det er lenge siden det ble besøkt av en vassmyrfjelling. Det sies at man snakker et rart språk og slåss mot drager der. Det man vet med sikkerhet, er at det er et rikt land, om mulig rikere enn Nadriket. Uansett er det et land der legender oppstår, der man deflorerer jomfruer og slåss mot banditter, hver for seg eller på samme tid.
Dette var et rike som engang strakte seg over hele Tetcatohutl-sletta. Imidlertid har det blitt en smule redusert av naturkatastrofer, økonomisk nedgangstid og slike ubehageligheter. Landet er best kjent for historiefortellerne, teatergruppene og slangetemmerne som kan finnes i alle større byer rundt om på kontinentet. Hvordan det egentlig er der, er det ingen vassmyrfjelling som vet.
Kalles også Urskogen, og med rette. Dette skogområdet lengst i nord er stort. Ingen har noensinne nådd skogens hjerte og kommet ut igjen.
Noen ganske få ganger går det rykter om at det har kommet mennesker fra et sted over havet i vest. De gamle vil bare si at det ikke kan være riktig, for havet når like til verdens ende. Andre vil muligens mene at det kan være noe i det. Uansett vet man ikke mer om saken.
Mester Stein er byens tunmester, eller ordfører. Han er en middelaldrende mann som yter stor respekt blant innbyggerne. Han er den største saueeieren i området, med nesten femti sauer. Han har også et par griser og noen geiter, og landsbyens eneste melkeku.
Landsbyens heks har nesten like mye å si som tunmesteren, og sier det i alle fall høyere. Hun er en sterk personlighet som få har mot nok til å konfrontere. Hennes helbredende kunster blir svært godt satt pris på. Mystra er ikke hennes egentlige navn, men hun vil ikke bruke noe annet - og hvis noen av byens gamle kjenner det opprinnelige navnet hennes, vil de ikke ut med det.
Ulv er en gammel mann, og selv om han trofast har tekket byens tak i mange år, har arbeidet begynt å bli for mye for ham. Heldigvis har han en lærling, Paul Mindor, som han håper vil ta opp arbeidet etter ham. Ulv kan mange historier, og blir regnet som litt av en autoritet på de underjordiske.
Den gamle taktekkeren døde av hjertesvikt under albanittenes angrep. Han liv regnes blant mange uskyldige som gikk tapt som følge av stormtroppenes herjinger.
Denne unge mannen vil mange regne det som et under at overlevde barndommen. Han er høy og spinkel, og ganske sykelig av seg. Blant annet ser det ut til at han er allergisk not sauer, noe som ikke er så bra for en vassmyrfjelling. Heldigvis har han funnet seg et yrke han trives med, taktekking. Paul er også en av landsbyens beste bueskyttere.
Byens smed er den eneste xnter som noensinne har vært på Vassmyrfjell. Han vil ikke fortelle noen hvorfor han har kommet hit; i det hele tatt er han fåmælt. Han kan virke litt saktmodig, men har et hjerte av gull og er en svært dyktig smed. I likhet med de fleste andre xntere en han en sleiping med spydet.
Denne mannen er et mysterium. Han bor ikke i selve landsbyen, men i ei hytte ute i skogen. Det sies at han kan snakke med dyr, og at han har daglig omgang med de underjordiske. Han snakker sjelden om hva han gjør, og svarer ofte i gåter når noen spør ham om noe. I det hele tatt en person det ikke er lett å bli trygg på. Særlig når det sies at han ikke har blitt en dag eldre på flere hundre år...
Jerv døde i kamp under slaget om Epletre. Han vil bli husket som en av de største helter Vassmyrfjell noensinne har hatt.
For femten år siden kom ei jente ut fra skogen til landsbyen. Hun oppførte seg mer som et dyr enn som et menneske, og folk begynte å hviske om at hun var forhekset av de underjordiske. Dette var Raija, ei jente som hadde forsvunnet ut i skogen da hun var liten. Hva hun har opplevd, sier hun lite om, men faktum er at hun oppfatter mer enn de fleste og har raske reflekser. Hun brukte mye tid i lag med Jerv, mens han var i live.
I løpet av bare et par måneder (ingen kan bli enige om nøyaktig hvor lang tid det tok) greide Albans tilhengere å okkupere hele kontinentet. Det hele tok til i Fyeran, der de kom seilende i en ufatterlig stor flåte med fregatter. De landet i nærheten av Fordin, og tok byen i løpet av mindre enn en time. Deres framtog over kontinentet har hovedsaklig vært forhindret av at det har tatt tid å gå.
Det lot til at hæren tok en pause før de krysset sletta mellom Fyeran og Kalidzar. Det vites ikke hvorfor, for det ble ikke nølt med å sende avdelinger over Tetcatohutl-sletta mot bystatene og Zingalle. På et eller annet vis har de greid å få båtene sine over til Zingalle i mellomtida, for det var fra båtene at de tok Xnt, ikke via Nadriket.
Albanittene behandler ikke vanlige folk i byer de har tatt direkte dårlig, men de holder hard justis. Yanteanere blir klart prioritert. Det er hard kontroll med hvem som slipper inn og ut av byene og tettstedene, og ingen andre enn albanitter får bære våpen. Det er portforbud etter solnedgang, og folk som blir sett utendørs etter den tid blir arrestert, banket opp, slengt i en celle, banket opp litt mer, og så begynner de å bli slemme.
Det er uvanlig for albanitter å desertere og slåss for lokalbefolkningen, men det har hendt. De to første var Iopto na Gost og Sesifek Reshe, som ble tatt til fange og senere trente hærene til Vassmyrfjell, hvor albanittene led sitt første nederlag. De neste var tidligere soldatkamerater av disse to, men det hender nå og da over hele kontinentet at en og annen soldat deserterer. Det er sjelden for menige soldater å gå over til fienden på denne måten, og uhørt for offiserer.
En desertør som blir fanget, får 20 piskeslag, pluss assortert tortor pour encourager les autres. Når soldaten kan bevege seg tilnærmet lik normalt igjen etter to-tre måneder, blir vedkommende satt i full tjeneste igjen med en gang, under øyesyn. Desertører ses ikke på med blide øyne.
19990407